Barn? Neitakk...

endelig er det snart påske. En hel uke hvor man har lov til å være dritings 90 % av tiden. Altså, min type uke.. Jeg skal dog jobbe ett par dager, mne med en gang arbeidsdagen min er over på onsdag, så er det wohO! og hæla i taket.

Jeg skjønner egentlig ikke min store trang til å feste så ofte som jeg kan. Jeg antar at jeg gjør det fordi jeg kan gjøre det. Fordi jeg har egnentlig ingen verdens grunn til å sitte hjemme en fredag eller lørdagkveld. Jeg har ingen som krever min oppmerksomhet. Og Gud hvor glad jeg er for det. Jeg er så utrolig glad for at jeg ikke har en liten en hjemme som venter på at jeg MÅ gi han/henne oppmerksomhet 24/7. Man kan på også si at mitt morsinnstink? Det er relativt ikke eksisterende. Men det finnes unntak hvor jeg under tvil har sagt ja til å være barnevakt for noen småtroll.. Synes de jo har sine sjarmerende øyeblikk. Men tanken på å reprodusere forsvinner ut vinduet i det den klarer å skrike høyere enn en fullvoksen mann ville ha klart å prestere.

Jeg liker ikke barn.
Punktum finale.

Jeg har hest. Det får jaggu holde. Det dekker mitt behov for omsorg ihvertfall..



Skrikende, snørete, ekkle barn som spiser sand. No sir. Ikke i denne heimen. ihvertfall ikke akkurat nu..
Jeg vet faktisk ikke om jeg kommer til å bli klar... Sånn nogen gang. men blir man egnetlig noen gang klar til å oppgi hele sitt liv for ett lite menneske? Sånn helt ærlig? jeg blir nok lei av disse turene ut en dag jeg også, men vet ikke om jeg vil ofre dem totalt. Glemme fridager de neste 16 årene..

Men jeg tror jeg skulle håndert det om jeg måtte.. Jeg håper jeg slipper, men mår man så mår man. Men en tar jo de nødvendige forhåndsreglene, men det er ikke alltid det er nok..

Så da må jeg jo spørre; 1. Ville du vært klar til å ha en mini kopi av deg løpende rundt?
2. Er du klar for å ta ett valg om abort om du måtte?

Mine svar ¨på dette er jo greie. det er ja og nei.