Your everyday Barbie?

De er er ikke bare blonde, vi snakker platinum blonde. Vi snakker hvitt!

De bruker timesvis på badet med brunkrem, solpudder fra hellvette og eyeliner som få.

Vi snakker tynne og perfekte...

Vi snakker Barbie-kompleks?

.. og jeg hater dem.

Allt dette er egentlig bassert mest på missunelse. Ikke fordi jeg synes de er så jævla pene og spesielle, men det er fordi det virker som alle andre synes det. Du legger liksom merke til det nesten selvlysende håret og det sinnsykt mye mørkere huden. Ser noen ganger ut som en negativ. Men tilbake til meg. Jeg er jo blond selv, realtivt lys men dog ikke platinum. Jeg bruker jo sminke, men jeg sikfter på en måte ikke hudfarge og irisene mine, de kan du som regel se. Men det som er poenget er at jeg synes ikke i mengden. Jeg er bare helt "vanlig". Jeg har fler venniner som tydeligvis har "den rompa" eller "de brø'a!". Jeg er verken tjukk eller tynn. Relativt midt på treet. På det meste. Tydeligvis.

En god venn av meg sa: " Du er kanskje ikke den peneste, men du er pen nok til å synes i mengden" Jeg ble veldig glad når han sa dette, men begynnte å tenke litt på det. Er ikke pen en ganske diffus beskrivelse av noen? Og er ikke pen ett ganske personlig syn? Det er jo nesten med størst sannsynlighet at hva jeg synes er pent, ikke nødvenidgivs er det du synes er fantastisk pent. " noen liker mor'a, andre liker datt'ra". Som det så pent sies.

Samme person sa også til meg "..det er når du åpner kjeften du vinner folk over!". Javell, netopp. Kan kanskje være enig at hvis du ikke har noe vettugt å si, så ikke si det. Og det å snakke med dumme eller selvsentrerte mennesker er noe av de værste jeg kan tenke meg..

Men det er faktisk første inntrykket vi lar oss styre av når vi fysisk tiltrekkes noen. Så i første omgang, hva har det å si om du kanskje har en IQ på 195 hvis du ser ut som noe en finner på bunnen av havet?

.. " you gotta have more than your looks hon'! "

Jeg begynner å bli ganske vant med det å bli tatt som 2.valg. noen ganger tilåmed 4. - og 5. valg. Men når jeg for en gangsskyld blir valgt OVER ei anna som netopp er denne Barbie, så kan jeg ikke hjelpe å bli litt kry. Uavhengig av hvem "Barbie" er. Jeg føler meg fantastisk! Jeg føler meg for en gangsskyld ikke som en outsider. Som hu derre der. Hun som bare ler for høyt eller er bare snodig. Fordi det er ikke det at jeg ikke har gutter i mitt liv. Det er bare at hver og en av dem ser på meg som netopp en gutt. Jeg har vokst opp meg brødre og kommer fra ett lite sted hvor nesten alle naboene var,som sagt, gutter. Jeg har fått min opplærling i fotball, gameing,biler og musikk. Og derfor har kanskje jeg og gutter mer "til felles" en jenter flest. (jeg skal prøve å ikke genralisere, fordi som alltid så er det avvik og de er braa)

Jeg vet jo at dama til en av mine bestevenner ser på meg som en trussel fordi jeg og han kan gjøre ting som dem ikke kan. Slik som å sitte på puben, ta en øl og snakke om rock. Hun interesserer seg NULL for dette.

Må jeg bli mer "jentete"?

Men jeg vil jo ikke! Jeg vil ikke være som alle andre. Fordi hvis du er som alle andre, hvordan skal folk kjenne deg igjen? Og hvem er du egnetlig da?

"I refuse to be forgotten, I refuse to be like you..."