Var på vei ned til bibloteket her på lillehammer i går og verden går sin vante gang. Jeg får levert den mest romantisk/tragiske boka ever; Romeo og julie og rusler fornøyd ut i sola igjen. Plutselig får jeg en litt kriblefølse over hele meg også.. kommer den velkjente lyden av motorsykkel. Lyden av motorsykelen jeg satt på alt for mye i sommer.. Ser meg brått til siden, og der er han. HAN. I engen person. Har ikke sett han på lenge nå. Ikke siden vi sist så brått ble avsluttet.
Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig. Hvordan SYNET av en person kan få deg til stoppe brått, pulsen stige og hendene begynner å skjelve. Jeg følte meg med ett 14 år igjen.. Faen.
Jeg driver å innbilder meg selv hele tiden at jeg er over HAN. At HAN ikke betyr noen verdensting for meg og at jeg har det perfekt alene.
Bullshit.
Er det noe jeg kan, så er det å juge for meg selv.
Han stoppet ikke å sa hei eller noe, han bare reiste hånda opp i en hilsen og så var han borte. Ute av syn. Jeg var serisøst helt skjelven når jeg gikk opp å satte meg på en benk i storgata for å spise isen og lese boka mi. Og hver gang det kom en motorsykkel opp mot lilletorget, så spratt hodet mitt opp i håp om å få ett glimps av han igjen..
herre.. skyt meg..
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar