when the truth hits you in the face like a stranger..

Hva gjör man egentlig når man finner seg selv med de drömmene man hadde knust i tusen biter? Og alt det man trodde man ville ha, viste seg og ikke väre noe man kunne tenke seg overhodet?

jeg finner meg i en netopp slik situasjon. Min dröm knuste. Og jeg aner ikke hva jeg skal gjöre med meg selv.

Situasjonen er nå slik, at etter ett halvt år på skole i Århus, så skulle jeg ut for å arbeide på en stall sör på jylland, närmere sagt i Hedensted like ved Vejle. Troppet opp med hest og store ambisjoner. Men livet viste seg å väre noe helt annet en det jeg hadde trodd. Og jeg hadde ikke en gang den rosenröde versionen av hvordan det skulle väre. Jeg ble inkvartert i en elendig leilighet som ikke var ferdig stilt, den ar mökkete og kald. Og jeg var helt fuckings alene.

Lang historie fortalt kort, så holdt jeg en uke- en uke med lite mat, 13t arbeidsdager( med halvtimes pause), 15 hester omdagen som jeg skulle ri (hvorav 80% ikke var fullstendig innridd og derav relativt farlig å pröve å sette seg opp på) etter tre dager kom det to jenter fra sverige, men de hadde absolutt den samme mening som meg, og dro den samme dag da jeg tok avsted. Men problemet ble jo stort da jeg hadde en hest jeg skulle ha med meg også! Men etter en helt hellvettes mange telefoner til foreldre, bror og verdens beste venn så kom jeg i mål. Kompisen min kom og hentet meg lördag morgen med henger, foreldre betalte hengeren og disel og bror fikset ny stallplass til meg i Helsingborg og jeg fikk bo hos han.. Tårene trillet da Alexander komm å hentet meg fordi jeg var bare så lettet.

jeg höres sikkert ut som en mega pingle, men jobben i seg selv skulle jeg klart. Det var alt annet. Ille sjef, dårlig og lite mat, dårlig boforhold og ikke minst, hestene hadde det forferdelig der. OG jeg arbeider ikke ett sted hvor de driver med dyremisshandling. ingen utegang, små trange bokser eller spillt som var mökkete. Det er ikke slik jeg driver med hest. Det ödla alt jeg synes om hest og mistet totalt lyst til at arbeide med hest.

Så jeg sitter nå i Helsingborg, med hesten trygt forvart en veldig fin stall- men jeg aner ikke hva jeg skal gjöre med meg selv... Jeg pröver å plukke meg selv opp etter at allt jeg trodde jeg ville, ikke var det jeg ville idet hele tatt.

silence! I kill you!?

Jeg leste den heller mer forstyrrende overskriften netopp på VG nett:

-Det kommer til å gå av en bombe i kantina i dag
Pågrepet for bombetrussel mot skole - 1100 elever evakuert

Hva faen? det var faktisk min første tanke. Bombetrussel igjen? men det var egnetlig ikke det værste. Det var en bombetrussel mot Gjøvik Vidregåendeskole.. MIN gamle skole. Hva skjer med verden?
Det hadde blitt ringt inn en bombetrussel 10.02 idag hos både skoleledelsen og hos Oppland Arbeiderblad.

Det er blitt pågrepet en person, som i følge VG, var en kjenning av politiet. Han hadde klart å skrevet dene "geniale" lille teksen på hjemmesiden sin :

«det kåmer til å gå av en bombe i kantina i dag åp gjøvik videregående skolleden vill dreppe alle syndere og de stygge. den er allerede lagt ut på plassen sin gled dere!! hahahaha»

Det er ikke intelligensen det skal stå på nei.. Herre..

Men dette er for meg ting som ikke skjer i Norge.. fremfor alt ikke på Gjøvik. Lille, koselige Gjøvik. Hva faen liksom? Nei, dette er noe som skjer i USA, i Finland og Tyskland. Ikke Norge.

Men er dette den nye virkeligheten vi må rette oss etter? Å være redde for hva som kan skje, og for ting vi egentlig ikke får gjort noe med?

Det er da terroristene har oppnådd akkurat det de vil. Å gjøre oss redde.

Man kan si at fremmedfrykt er ett resultat av uvitenhet. Men det er situasjoner som dette som også bygger oppunder fremmedfrykten. Vi blir livredde alle og stoler så vidt på oss selv. Skal man virkelig være redd for å gå på butikken eller skolen? Skal man måtte se seg rundt hverteneste hjørne minste fire ganger før man går videre bortover veien? Dette er ikke bare fremmedfrykt mot utlendinger, men dette er fremmedfrykt mot alt du ikke vet hva er.

Dette er ikke en verden jeg vil leve i. Jeg vil leve i min barndomsverden.

Jeg kommer fra ett relativt lite sted. litt oppafor Raufoss. Veldig stille og veldig koselig. Min mor var aldri bekymret over at vi ble borte ett par timer? vi hadde sikkert bare stukket bort til naboen eller var ute å spillte fotball. Tror ikke hun var redd for at noen skulle kiddappe oss eller ta oss? man var ikke bekyrmet over at noen kunne komme til å ta bilder av barna sine for å utnytte det til det groveste?

Man kan nesten ikke la sine små gå i bare bleie en varm sommerdag uten å være frykt for at noen tar bilder? eller la barna sine gå hjem fra trening eller skole uten en fare for å bli voldtatt eller tatt? Vil du virkelig være den som ikke kjenner naboene dine? Da kan du like godt bare mure deg inne i din egen verden.

Hjelp, verden går til helvette.. :S

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/artikkel.php?artid=542531

The A-team rocker Lillhammer igjen!

jarra jarra.. I går var virkelig en god dag! .. Har lengtet etter en sånn dag hvor alt er riktig og alt stemmer. Ja, rett og slett en god start på sommer'n. :D

Begynnte med at jeg faktisk kom meg opp når jeg skulle om morran, og ikke etter 20 min og må løpe til bussen. Hadde urovekkende god tid den morran.... Anyway, fikk kastet sammen en annonse til fagprøva mi på bussen til Lillehammer. laptop og illustrator er en god combo.

Sensorene mine til fagprøva kom og jeg slo til sinnsykt. Kunne egnetlig ikke vært mer stolt av meg selv da jeg fikk karakteren "Meget godt bestått!" på fagprøven! :D Jeg gikk rundt som et lys resten av arbeidsdagen.. jeg hadde virkelig fått det til sikkelig. ENDELIG MIN TUR! :D

Kristian kom en tur på sin fantastiske grønne Ninja og vi dro bort til søre ål park, kjøpte is og lå bare i sola i tre timer. det var fantastisk å bare ligge der å nyte sola og snakke om alt og ingen ting.. kanskje dette er det jeg skal gjøre? bare ligge i sola og gjøre ingen ting? :P Men pappa'n min hadde sagt han skulle komme og forevige fagoppgaven min, så vi gikk bort for å møte han. Han var stolt av vesla han også! :D

Men det ble bare bedre når Lise kom for å møte meg! Er det noen jeg er stolt av, så må det være denne jenta. Hun fikk en A på sin juseksamen! :D Det står det repekt av. Men vi rusla på kiwi, kjøpte oss fire halvlitere hver med øl og ruslet videre opp i leiligheten hennes. Hvor jeg, Andreas og Lise satt å drakk øl og spilte Wiii sports.. artig vors spil det! Turen tok vi så vidrere ned på Bingo'n og "klubb juicy fruit". Genialt konsept av studenthuset. Vi drakk mer øl, kastet popkorn og danset.

Altså, the A-team var ute for feire at det er Torsdag, at det er fint vær, at vi hadde bestått alle sammen med topp karakterer og at det rettåslett bare er greit å leve noen ganger....



Ellers så må jeg virkelig anbefale: Paramore - Hallelujah og Paramore - we are broken.
Nydelige sanger, spesiellt tekstene.

Anyhow, kos dere videre i våren! jeg er på jobb, fyllesjuk og faen men forsatt i ett relativt godt humør! :D

she's pretty tied up...

Var på vei ned til bibloteket her på lillehammer i går og verden går sin vante gang. Jeg får levert den mest romantisk/tragiske boka ever; Romeo og julie og rusler fornøyd ut i sola igjen. Plutselig får jeg en litt kriblefølse over hele meg også.. kommer den velkjente lyden av motorsykkel. Lyden av motorsykelen jeg satt på alt for mye i sommer.. Ser meg brått til siden, og der er han. HAN. I engen person. Har ikke sett han på lenge nå. Ikke siden vi sist så brått ble avsluttet.

Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig. Hvordan SYNET av en person kan få deg til stoppe brått, pulsen stige og hendene begynner å skjelve. Jeg følte meg med ett 14 år igjen.. Faen.
Jeg driver å innbilder meg selv hele tiden at jeg er over HAN. At HAN ikke betyr noen verdensting for meg og at jeg har det perfekt alene.
Bullshit.
Er det noe jeg kan, så er det å juge for meg selv.

Han stoppet ikke å sa hei eller noe, han bare reiste hånda opp i en hilsen og så var han borte. Ute av syn. Jeg var serisøst helt skjelven når jeg gikk opp å satte meg på en benk i storgata for å spise isen og lese boka mi. Og hver gang det kom en motorsykkel opp mot lilletorget, så spratt hodet mitt opp i håp om å få ett glimps av han igjen..

herre.. skyt meg..

10 things I hate about you..

1. At du tror du kan få viljen din hver gang
2. At du ser så fantastisk ut
3. At du tror at jeg kommer løpende hver gang
4. Det at jeg faktisk kommer løpende hver gang
5. At du er så intens og vanskelig å unngå
6. At du er så feil, men samtidig så riktig
7. Måten du kysser meg på får meg til å miste pusten
8. At livet ikke er like moro uten deg
9. at du har andre på si..
10. at jeg ikke klarer å komme over deg..

Klisje, I KNOW! men det gjør det ikke mindre sant fordet..

Your everyday Barbie?

De er er ikke bare blonde, vi snakker platinum blonde. Vi snakker hvitt!

De bruker timesvis på badet med brunkrem, solpudder fra hellvette og eyeliner som få.

Vi snakker tynne og perfekte...

Vi snakker Barbie-kompleks?

.. og jeg hater dem.

Allt dette er egentlig bassert mest på missunelse. Ikke fordi jeg synes de er så jævla pene og spesielle, men det er fordi det virker som alle andre synes det. Du legger liksom merke til det nesten selvlysende håret og det sinnsykt mye mørkere huden. Ser noen ganger ut som en negativ. Men tilbake til meg. Jeg er jo blond selv, realtivt lys men dog ikke platinum. Jeg bruker jo sminke, men jeg sikfter på en måte ikke hudfarge og irisene mine, de kan du som regel se. Men det som er poenget er at jeg synes ikke i mengden. Jeg er bare helt "vanlig". Jeg har fler venniner som tydeligvis har "den rompa" eller "de brø'a!". Jeg er verken tjukk eller tynn. Relativt midt på treet. På det meste. Tydeligvis.

En god venn av meg sa: " Du er kanskje ikke den peneste, men du er pen nok til å synes i mengden" Jeg ble veldig glad når han sa dette, men begynnte å tenke litt på det. Er ikke pen en ganske diffus beskrivelse av noen? Og er ikke pen ett ganske personlig syn? Det er jo nesten med størst sannsynlighet at hva jeg synes er pent, ikke nødvenidgivs er det du synes er fantastisk pent. " noen liker mor'a, andre liker datt'ra". Som det så pent sies.

Samme person sa også til meg "..det er når du åpner kjeften du vinner folk over!". Javell, netopp. Kan kanskje være enig at hvis du ikke har noe vettugt å si, så ikke si det. Og det å snakke med dumme eller selvsentrerte mennesker er noe av de værste jeg kan tenke meg..

Men det er faktisk første inntrykket vi lar oss styre av når vi fysisk tiltrekkes noen. Så i første omgang, hva har det å si om du kanskje har en IQ på 195 hvis du ser ut som noe en finner på bunnen av havet?

.. " you gotta have more than your looks hon'! "

Jeg begynner å bli ganske vant med det å bli tatt som 2.valg. noen ganger tilåmed 4. - og 5. valg. Men når jeg for en gangsskyld blir valgt OVER ei anna som netopp er denne Barbie, så kan jeg ikke hjelpe å bli litt kry. Uavhengig av hvem "Barbie" er. Jeg føler meg fantastisk! Jeg føler meg for en gangsskyld ikke som en outsider. Som hu derre der. Hun som bare ler for høyt eller er bare snodig. Fordi det er ikke det at jeg ikke har gutter i mitt liv. Det er bare at hver og en av dem ser på meg som netopp en gutt. Jeg har vokst opp meg brødre og kommer fra ett lite sted hvor nesten alle naboene var,som sagt, gutter. Jeg har fått min opplærling i fotball, gameing,biler og musikk. Og derfor har kanskje jeg og gutter mer "til felles" en jenter flest. (jeg skal prøve å ikke genralisere, fordi som alltid så er det avvik og de er braa)

Jeg vet jo at dama til en av mine bestevenner ser på meg som en trussel fordi jeg og han kan gjøre ting som dem ikke kan. Slik som å sitte på puben, ta en øl og snakke om rock. Hun interesserer seg NULL for dette.

Må jeg bli mer "jentete"?

Men jeg vil jo ikke! Jeg vil ikke være som alle andre. Fordi hvis du er som alle andre, hvordan skal folk kjenne deg igjen? Og hvem er du egnetlig da?

"I refuse to be forgotten, I refuse to be like you..."

Here I go again om my own...

Noen ganger lurer jeg på om det er noe feil med meg.. Av en eller annnen grunn så har jeg en tendens til å bli tiltrukket gutter som er drittsekker. Vi snakker "wham-bam-thank you ma'm-gutter". De har flere kalle navn, hvorav "player" er nok det mest brukte. Min definisjon er drittsekk. Enkel, grei og dekker det meste.

Skal det være så lett å utnytte noen på denne måten? og er det virkelig det?

Man kan jo spørre seg selv om man kanskje legger opp til det selv noen ganger. Og er det feighet?
Noen ganger så har jeg virkelig problemer med å stole på noen, og er ikke alltid like interssert i personen. Men vesentlig mer interessert i kroppen. Ja, det fysiske. Noen ganger må man nok bare kjenne noen annens hud mot sin og ja, jeg tror det er feighet. Feighet i å de tå ikke tørre å åpne seg for noen og slippe noen inn på seg. Jeg vet hvordan det er. Jeg er sånn selv. En av "Drittsekkene". Fordi noen ganger er en kropp mer enn nok. Man har ikke lyst på alt ansvaret og forventningene rundt det å etablere og det å være i ett forhold.

Men! det er alltid ett men. Jeg har lyst på en å være i ett forhold med. Jeg har lyst til å stole på noen hundre prosent igjen. og mest av alt har lyst til å ikke bli såra igjen.. Men faren er alltid der, og derfor jeg lukker igjen og blir igjen en av "dem". Det er mye lettere på den måten.